Når spenningsfallet bestemmer tverrsnittet
På korte kurser er det varmen som avgjør. Blir strekket langt nok, slutter kabelen å være et varmeproblem og blir et spenningsproblem — og da hjelper det ikke å se på strømføringsevnen.
To krav, samme tverrsnitt
Strømføringsevnen svarer på om lederen tåler strømmen uten å bli for varm. Spenningsfallet svarer på om det er nok spenning igjen ytterst. Begge gir hvert sitt minste tverrsnitt, og det største av dem er svaret. De er to av fem krav på en kurs.
Poenget er ikke tallet, men hvilket krav som satte det. Er det spenningsfallet, hjelper det ikke å bytte forleggingsmetode eller flytte kursen ut av gruppen. Da må du korte ned, gå opp i tverrsnitt eller flytte fordelingen nærmere.
Lengden slår hardt
Spenningsfallet vokser lineært med lengden og med strømmen, og faller med tverrsnittet. En dobling av strekket krever grovt sagt en dobling av tverrsnittet for å komme tilbake til samme fall.
Enfase koster dobbelt av trefase for samme effekt, fordi strømmen går fram og tilbake i to ledere i stedet for å fordele seg på tre.
Grensen er en anbefaling med en åpning
Grenseverdiene skiller mellom belysning og annet bruk, og mellom anlegg som henger på det allmenne nettet og anlegg med egen forsyning. Belysning har den strengeste grensen, fordi flimmer og lysfall merkes.
På lange hovedkurser åpner normen for et tillegg per meter utover de første hundre, opp til et tak. Sjekk det før du går opp et helt kvadrat på et langt strekk.